Årsmøte 2026

Arbeiderpartiets studentlag i Oslo (Astud Oslo) hadde årsmøtet onsdag den 4. februar klokka 17-20 i Georg Sverdrups hus, Blindern ved Universitetet i Oslo. Les mer om årsmøtets dagsorden her.

Politiske resolusjoner

Utredning av helhetlig sentrumstilbud for personer med rusmiddellidelse

Av: Iris Røise Aasebø og Mikael Oscar Loum Johansen

Offentlige rom er mer enn fysiske strukturer; de er sammensatte folkehelsearenaer der sosial tilhørighet og helse formes. For marginaliserte rusmiddelbrukere landet over fungerer de åpne russcenene i Oslo sentrum nettopp slik – som rom for både fellesskap og støtte, men også for nød, konflikt og betydelige helsebelastninger. De åpne russcenene er på den måten tydelige uttrykk for hvordan komplekse helse-, sosial- og byutviklingsutfordringer utspiller seg i offentlige byrom.

Oslo er et nasjonalt samlingspunkt for marginaliserte rusmiddelbrukere, noe som understrekes av at ca 30–40 prosent av de som oppholder seg i de åpne russcenene kommer tilreisende fra andre kommuner. Prindsen er det eneste brukerrommet i Oslo, og tilbudet er i tillegg kun tilgjengelig for personer bosatt i Oslo kommune. Dette fører til sprengt kapasitet ved brukerrommet og forsterker utfordringer i offentlige byrom, blant annet i form av åpenlys rusmiddelbruk (såkalte «skytebaner») og forsøpling av brukerutstyr.

Rapporten En trygg og inkluderende by, utarbeidet av ROSA Collective for Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo kommune, viser at opphold i de åpne russcenene i Oslo sentrum ikke utelukkende er knyttet til kjøp og salg av ulovlige rusmidler. For mange rusmiddelbrukere er de åpne russcenene de eneste sosiale arenaene der de kan oppleve fellesskap, tilhørighet og gjensidig støtte – også etter rusfrihet. Samtidig peker rapporten på hvordan utformingen av offentlige byrom påvirker psykisk helse. Naturområder som Akerselva oppleves som stressreduserende, mens neglisjerte byrom derimot forsterker selvstigmatisering og utenforskap.

Tidligere har politikkens løsning på de åpne russcenene vært påtvunget forflytning, både direkte gjennom politiaksjoner og indirekte gjennom byutvikling. Erfaringer fra både Oslo og Bergen viser derimot at forflytning av åpne russcener sjelden gir varige løsninger, derimot opprettholder de oftest de utrygge og konfliktpregede forholdene.

Oslo kommune har tidligere, blant annet i Velferdsetaten sin Utredning av utendørs værested for personer med rusproblemer av 2020, pekt på behovet for et mer helhetlig sentrumstilbud som også omfatter spesialiserte offentlige byrom for rusmiddelbrukere (utendørs væresteder). I byrådets budsjettforslag for 2026 løftes både et nytt brukerrom og et utendørs værested fram som sentrale helsefremmende tiltak. Dette markerer et tydelig politisk skifte i møte med de åpne russcenene. Satsingen står likevel overfor flere barrierer, blant annet knyttet til finansiering, overordnede føringer knyttet til desentralisering, og mangel på rusfaglig spesialkompetanse innenfor byutvikling og -arkitektur.

Oslo kommune mangler en helhetlig modell, særlig knyttet til byutviklings og utformingsperspektivet, for personer med rusmiddellidelse, hvor sentrumstilbud, brukerrom og utendørs værested fungerer i synergi. Med utgangspunkt i foreliggende kunnskap, er det behov for en egen utredning som kan danne varige, bærekraftige løsninger tilpasset Oslo, til beste for både brukerne og for byen som helhet.

Arbeiderpartiets Studentlag i Oslo vil:

• Igangsette en tverrsektoriell utredning av et helhetlig sentrumstilbud for personer med rusmiddellidelse i Oslo, for å danne et kunnskapsgrunnlag for utviklingen av en egen Oslomodell. Modellen bør omfatte både innendørs og utendørs opphold, der helse-, sosial- og byromsperspektiver sees i sammenheng.
• Utrede alternative eller supplerende løsninger, inkludert et mulig sekundært sprøyterom i sentrum.
• Utvikle et helhetlig tilbudsprogram for brukerrom og utendørsværesteder.

Sikre plass til kulturproduksjon i byutviklingen

Av: Nora Dyrvik

I Oslo arrangeres nærmere 10 000 konserter hvert år. Men artister trenger mer enn scener. De trenger øvingsrom, studioer og lagerplass. Uten denne infrastrukturen, ingen artister å sette på plakaten. Det samme gjelder teater, dans og kunst. Likevel behandles ikke kulturproduksjon som nødvendig infrastruktur. Øvingsrom og studioer overlates til markedet, til kortsiktige leiekontrakter i bygg som skal rives eller transformeres.

Grunnen er at kultur ikke har beskyttelse i lovverket. I plan- og bygningsloven § 11-7 og § 12-5 listes det opp hva områder kan brukes til: bolig, idrettsanlegg, kjøpesenter og så videre. Kultur har ingen egen kategori, og havner i sekkekategorien «offentlig eller privat tjenesteyting» sammen med kontorer, kafeer, skoler og barnehager. Når innholdet i et område skal bestemmes, må kultur konkurrere mot alle disse. Hva et område kan brukes til, påvirker også tomteprisen. Kan det bygges boliger, prises tomten deretter. Da har kultur sjelden råd. Hadde kultur hatt egen kategori, kunne områder vært regulert til kulturformål. Det ville gitt lavere pris og beskyttelse: skal formålet endres, kreves en ny reguleringsprosess. Kulturaktører kunne ikke dyttes ut fordi noen vil bygge boliger i stedet.

Idrett har denne beskyttelsen. Idrett har egen kategori i loven, og idrettsråd som samler alle idrettslag og snakker med én stemme til kommunen. Kulturen har ingen tilsvarende struktur. Hver aktør står alene. Idrett og kultur går hånd i hånd, men det er en skjevhet i hvordan de vektlegges og prioriteres i praksis.

Konsekvensene ser vi over hele byen. Kulturaktører etablerer seg i rimelige lokaler, investerer tid og penger, gjør området attraktivt, og prises ut når leieprisene stiger. Borgen i Bjørvika huset over 200 kulturarbeidere og ble revet i 2013. Brenneriveien 11 hadde over 50 virksomheter og studioer og forsvant i 2022. Når kulturarbeidere presses ut av byen, forsvinner også det lokale kulturlivet som gjør byen levende.

Kommunens egne dokumenter viser utviklingen. I Kommuneplan 2008 ble kulturnæringene beskrevet som «av vital betydning for Oslos økonomi», med over 27 500 ansatte. I Kommuneplanens samfunnsdel 2025 er kulturnæring som arbeidsplass ikke nevnt. Fra «vital» til usynlig på 17 år. Trondheim har forstått dette og etablerer nå et kulturråd som formell høringspart i plan- og byggesaker. Oslo bør gjøre det samme.

Arbeiderpartiets Studentlag i Oslo vil:

• Arbeide for at kultur får egen kategori i plan- og bygningsloven § 11-7 og § 12-5, på lik linje med idrett
• Utrede et kulturråd som formell høringspart i plan- og byggesaker, etter modell fra Trondheim
• Sørge for at eksisterende produksjonslokaler kartlegges ved utvikling av områder

Utredning av spørsmålet om selvbestemt livsavslutning i Norge

Av: Truls de Lange

Spørsmålet om selvbestemt livsavslutning har det siste året vært gjenstand for økende offentlig og politisk debatt. Temaet reiser grunnleggende etiske, juridiske og medisinske spørsmål knyttet til livets slutt, individets autnomi, samfunnets omsorgsansvar og rettssikkerheten for sårbare grupper. Debatten preges ofte av sterke enkelttilfeller, prinsipielle bekymringer og henvisninger til erfaringer fra andre land, men mangler per i dag et systematisk og kunnskapsbasert grunnlag for politisk behandling.

En rekke andre land over hele verden har de siste årene satt i gang rettslige og politiske gjennomganger av egen lovgivning rundt medvirkning til selvvalgt livsavslutning. En viktig pådriver for dette i Europa har vært den Europeiske Menneskerettighetsdomstolens (EMD) holdningsendring mot at retten til å bestemme over egen død faller innunder menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8 om retten til respekt for eget privatliv. For at en lov skal innskrenke rettigheter omfattet av denne artikkelen, må dette være begrunnet i nødvendighet for å beskytte landets sikerhet, helse og moral. EMD krever følgelig at en grundig avveining av individets og samfunnets interesser må ligge til grunn for hvordan en stat velger å innskrenke eller fremme menneskerettigheter – i dette tilfellet rettighetene under artikkel 2 og 8 i EMK. EMD understreker at vanskelighetsgraden til eventuelle etiske problemstillinger i en slik avveining ikke er gyldig grunn til å la være å behandle saken.

Det er derfor på høy tid at en offentlig utredning undersøker norsk lovgivning og rettspraksis rundt selvvalgt livsavslutning. Kun gjennom en åpen og kunnskapsbasert utredning, vil en kunne finne svar på hvorvidt norsk lovgivning trenger en oppdatering i tråd med senere års holdningsendringer – eventuelt hvordan man bedre kan begrunne det eksisterende forbudet i tråd med EMDs krav om proporsjonalitet mellom ivaretakelse av retten til liv (artikkel 2) og retten til respekt for privatliv (artikkel 8). Kjernen i det siste vil være å vurdere grundig hvorvidt §277 i dagens straffelov ivaretar individets rett til liv og individets bestemmelse over egen død tilstrekkelig balansert, og at dens innskrenkelse av rettighetene i artikkel 8 av EMK står i samsvar med norske holdninger og verdier. Det er viktig å legge til at en slik utredning bør være resultatåpen, og ikke på noen måte forplikte til å legalisere selvvalgt livsavslutning i Norge.

Arbeiderpartiets Studentlag i Oslo vil:

• Gjennomføre en resultatåpen og kunnskapsbasert utredning om norsk lovgivning i forhold til selvbestemt livsavslutning, med mål om å:
  • Kartlegge hvorvidt dagens lovverk står i samsvar med dagens holdninger til selvvalgt livsavslutning innen helsevesen, rettsvesen og øvrig befolkning
  • Sammenlikne andre lands regulering av selvbestemt livsavslutning opp mot gjeldende norsk lov, samt aktuelle holdninger og verdier i Norge
  • Gjennomføre en grundig proporsjonalitetsvurdering av norsk lovs ivaretakelse av rettighetene i EMKs artikkel 2 og 8, med hensyn på balansen mellom retten til liv og retten til å bestemme over egen død
• Bruke utredningens konklusjon til å oppdatere eller begrunne dagens forbud mot selvvalgt livsavslutning

Gjør det enklere å ta i bruk eksisterende bygg for å stoppe unødvendig riving

Av: Nora Dyrvik

I dag rives det for mange bygg i Oslo. Rehabilitering av eksisterende bygg har halvparten så store klimagassutslipp som nybygg. Skal byen nå klimamålet om 95 prosent kutt i klimagassutslipp innen 2030, må ombruk bli hovedregel. Den nasjonale arkitekturstrategien fra 2025 slår fast at ombruk skal være hovedprinsipp. Regjeringen har et mål om å sette i gang bygging av 130 000 nye boliger innen 2030. En stor del vil komme i Oslo. Spørsmålet er ikke om det skal bygges, men hvordan.

Bygg på vernelister er vanskeligere å rive, men bygg fra 80-, 90- og 2000-tallet står sjelden på noen liste – de anses ikke som gamle nok. Disse byggene rives, selv om mange kunne rommet nabolagsfunksjoner, øvingslokaler eller møteplasser. På Bryn er det foreslått at nesten all eksisterende bebyggelse rives. Plan- og bygningsetaten har påpekt at dette strider mot føringer om ombruk og klimamål, men saken kan likevel løftes til politisk behandling og riving vedtas. Det burde ikke være så lett å overstyre faglige anbefalinger om bevaring.

I dag lønner det seg ikke å bevare. Prosjekter som bevarer eksisterende bygg burde få prioritert saksbehandling – raskere behandling gjør prosjektene rimeligere. Oslo gir 70 prosent gebyrreduksjon for bygg med formell vernestatus, men ikke for andre bygg. Når et bygg skal brukes til noe annet enn det er godkjent for, kreves søknad om bruksendring. Bruksendring utløser krav om å oppfylle TEK17, den byggtekniske forskriften. Men TEK17 er laget for nybygg, ikke for ombruk. Derfor kom §31-4 inn i plan- og bygningsloven i 2023 – den gir kommunen mulighet til å innvilge unntak så lenge sikkerhet, helse og miljø ivaretas. I Oslo koster det 15 010 kroner å søke om ett slikt unntak. I Bergen koster det 1 300 kroner. Når Oslo tar høy pris for unntak som skal gjøre ombruk enklere, forsvinner insentivet.

Hver kommune fastsetter sine egne gebyrer for byggesaker. Gebyrpolitikk er derfor et valg. I Volda kan frivillige organisasjoner og allmennyttige formål få halvert gebyr, eller helt fritak. Oslo bør bruke gebyrene til å sende et tydelig signal om at ombruk og bevaring er ønsket.

Arbeiderpartiet Studentlag i Oslo vil:

• At bevaring og transformasjon skal være hovedregel, også for bygg som ikke står på vernelister
• Redusere gebyret for unntak etter §31-4 i Plan og bygningsloven betydelig, på linje med Bergen
• Gi høyere gebyr til riving og nybygg enn transformasjon og bevaring

Aktiver kommunale bygg fremfor å selge til høystbydende

Av: Nora Dyrvik

Oslo kommune eier nærmere 150 000 kvadratmeter tomme bygg. Uten en strategi for å ta dem i bruk, forfaller de eller selges. I desember 2023 sto 94 eiendommer med 202 bygg ledige. Noen har stått tomme i over ti år.

For salg finnes en instruks som fastsetter at kommunen skal selge til høystbydende og markedsverdi. For aktivering er ansvaret delt mellom fem etater, og ingen har det som tydelig mandat. Byrådet satte i 2024 et mål om å selge for 300 millioner kroner årlig frem til 2028, og begrunnet det med at «kommunen ikke skal sitte på eiendom vi ikke har bruk for».Men nabolag trenger møteplasser, frivilligheten trenger lokaler, kulturaktører trenger produksjonslokaler, og barn og unge trenger trygge steder å være. Å selge er en kortsiktig løsning. Pengene kommer inn én gang, men arealene er borte for alltid. Skal kommunen senere sikre slike lokaler, blir det langt dyrere.

Det finnes andre løsninger. Kommunen kan selge til ideelle aktører med krav om formål, inngå langsiktige leieavtaler, eller beholde eierskapet og la andre drifte. Hagegata 30 på Tøyen sto tom i 12 år før kommunen solgte til Studentsamskipnaden, en ideell aktør. Det tok altfor lang tid, men det viser at alternativer finnes.

Gamle Munch viser hva vi mister. Tøyen er et av Oslos områder med størst levekårsutfordringer. Staten og kommunen har siden 2019 gjennomført Oslo indre øst-satsingen for å styrke nærmiljøet. Bygget var flerbrukshus fra 2022 til 2025, med over 1 800 arrangementer og 134 000 besøkende. Det tilbød gratis aktiviteter for barn og unge og trygge møtesteder. Prosjektet ble finansiert ett år om gangen, uten garanti for videreføring, noe som gjorde det vanskelig å bygge opp tilbud over tid. Kommunens egen evaluering konkluderer med at piloten «bare har skrapt i overflaten av hva Gamle Munch kan være». Likevel ble bygget lagt ut for salg før evalueringen var ferdig, og tilbudet er nå stengt ned. Kommunen sier de ikke har råd til driften på 15,9 millioner årlig. Ifølge forskerne Haualand og Fossheim koster én ungdom som faller utenfor det samme over livsløpet. Forebygging koster, men det koster mer å la være.

Arbeiderpartiets studentlag i Oslo vil at:

• Det skal opprettes et kontaktpunkt for aktører som søker lokaler i kommunale bygg
• Kommunen skal utarbeide en strategi for aktivering av tomme bygg
• Før salg skal alternative modeller utredes, og ideelle aktører vurderes før salg til høystbydende

Organisatoriske resolusjoner

Organisatorisk resolusjon om samarbeid mellom Astud og AUF-Studentene

Av Peter Knutsen Løvhaug og Phillip Leikvoll Tandberg

Astud og AUF-studentene er to sosialdemokratiske studentorganisasjoner som jobber mot samme formål. For å få en sterk sosialdemokratisk studentbevegelse er det viktig at samarbeidet mellom Astud og AUF-studentene er så tett som mulig. På sikt må målet være å i praksis operere som én studentforening hvor alle drar i samme retning. Samtidig er det viktig for vår sosialdemokratiske studentbevegelse å ha én fot i AUF og én fot i Arbeiderpartiet. Det gjør at man får det beste av begge organisasjoner og skaper den broen og naturlige overgangen mellom AUF og Arbeiderpartiet som studentbevegelsen har som mål å være. Samarbeidet, og utviklingen av det, skal være i tråd med vedtekter og god organisasjonspraksis.

AUF-Studentene Oslo og Astud Oslo vil:

• Styrke samarbeidet mellom AUF-Studentene og Astud

• På sikt operere som som én organisasjon i praksis

• Bevare to studentlag på papiret, ett i AUF i Oslo og ett i Oslo Arbeiderparti som jobber sammen og drar nytte av både Ap og AUF 

• Styrke det nasjonale samarbeidet med de andre studentlagene rundt om i landet